Marygoessolo

Seriøst (serrriøsst!!): kom ikke her og si at jeg har altfor lang sommerferie (da smeller det, og jeg har løftet en del vekter i det siste, så det kan komme til å gjøre vondt…)

De fleste mennesker som ikke jobber i helgene, bruker helgene til å være sosiale med familie og venner. Vel. Fra lørdag til søndag hadde vi besøk av en gressenkevenninne og datteren hennes. Lørdag kveld ble det både middag, vin, øl og røyking i peisen til ganske sent. mange ville kanskje tenke at søndagen kunne vært øremerket til lang, lat frokost med våsete dagen derpå-samtaler. Kaffekopp på kaffekopp. En liten strekk på sofaen.

“Unnskyld meg” sa jeg. Jeg skal bare rette noen nynorskstiler. 

Så satt jeg der, da, krumbøyd over kåserier og essays. Mens jeg innimellom forsøkte å skyte inn et ord om planer for påskeferien (eh) og alternative utdanningsveier. Og rettet. Og svettet.

Da kvelden kom, og ungene hadde lagt seg, ga jeg blanke i hele jobben og gikk og la meg. Mandag morgen ringte vekkerklokken klokka fire. Ikke bare måtte jeg rette ferdig bunken (man får leve som man lærer og overholde tidsfrister). I tillegg måtte jeg forberede syv undervisningstimer. Så var det disse syv undervisningstimene. Det er jo de som er morsomme. Før vi hastet hjem, og jeg benket meg ved kjøkkenbordet for å rette litt mer, og forberede syv undervisninngstimer til. Så var det syv undervisningstimer til.

Og nå sitter jeg her og nekter å lese en millimeter til. I løpet av de siste åtteogførti timene har jeg sovet ca. tolv timer, og jobbet ca. femogtjue.

Neste år, når jeg har et helt års erfaring, vurderer jeg å skaffe meg et liv ved siden av. 

I mitt daglige virke som norsklærer har jeg registrert ulige strategier overfor nevnte utfordring.

Noen har ordboka klar og blar febrilsk mens de mumler alfabetet høyt for seg selv (eller sier at de har glemt alfabetet, hvorpå jeg svarer “skal jeg lage sånne fine, fargelagte bokstaver og henge over tavla”, noe jeg hadde gjort dersom det ikke hadde vært så tidkrevende), finner ordets betydning og leser trøstig videre i samme stil. Dette kan selvsagt virke som en god strategi, noe det sikkert også er.

Andre mer eller mindre brøler (og jeg må regne med at det er meg de henvender seg til) HVA BETYR SYM?!!!, til hvilket jeg ikke har andre valg enn å vinke vedkommende til meg, og forklare at “sym” er presensformen av “symje”, som er et nynorsk ord for å svømme. Åja. Forståelse oppnådd. En adekvat strategi, selvsagt, skjønt ikke like selvstendig.

Hvis vi ser bort fra de som forstår absolutt alt (som tross alt er en svært marginal gruppe), har vi røkla igjen. De som mumler i skjegget: “hva skal vi med dette?”, de som har gitt opp og stirrer lengselsfullt ut på fjorden og drømmer om russetreff i Stavanger (som jeg smyger meg inn på og sier “hva tenker du på” og de ler og svarer “russetreff i Stavanger eller finesser på russebilen eller noe), de som ikke engang har forsøkt (de skal snart begynne, de skal bare sjekke facebook og msn). For disse er selvsagt spørsmålet om uforståelige ord i teksten et fjernt, fremtidig problem.

Og hva har jeg egentlig å tilby, tenker jeg, av råd om hvordan tilnærme seg en tekst mer eller mindre full av uforståelige begreper. Siden jeg selv fusker som en fant (sorry, det bokstavrimte) i faget (ups). Jeg freser gjennom teksten (som ofte er en fagtekst på engelsk) uten tanke på verken ordbok eller rådføring med erfarne engelskfolk. Jeg bare leser, og regner med at meningen skal komme til meg så å si bakveien. Noen ganger gjør den det. Noen ganger ikke.

Jeg glemmer ikke det året jeg leste teatervitenskap grunnfag i Bergen. Jeg satt på loftet i en villa (lesesalen var et loft med omtrent ti plasser) sammen med en fyr som het Bjørn og innimellom en og annen annen slenger. Bjørn var supegod i engelsk, trodde jeg. Jeg var ung og ville ikke avsløre min uvitenhet, verken ved å spørre ham, eller ved å ha en ordbok på pulten. Så jeg leste i vei. Det gikk fint det, altså. Stort sett. Men da jeg kom til middelalderen i teaterhistorien, dukket det opp et høyfrekvent ord som jeg ikke klarte å sirkle inn meningen av. “Vernacular”. Hadde jeg bare hatt internett, hadde jeg selvsagt spart meg for mye vill gjetning.

Og nå har jeg vent meg til denne gjetningen. Sånn holder jeg på hele tiden når jeg leser. Og for å være ærlig: jeg liker det. Jeg liker følelsen av at nå blir jeg utsatt for noe ukjent, og jeg liker å forsøke å tyde begrepers mening ut fra sammenhengen de opptrer i.

Dette kan jeg selvsagt ikke råde elevene mine til. “Jeg synes du skal lese ti tekster om det samme emnet. Jeg synes du skal forsøke å snuse deg frem til, nærmest være (slik dyr værer noe) meningen i ordet “sym”. Jeg synes du skal kjenne kilingen i magen og forventnigssuget ved å vite at nå kan du kanskje oppnå ny viten om språket vårt. Jeg synes du skal bli som meg”. Nei. Når det gjelder nynorsk er det tre råd som gjelder:

ordbok, ordbok, ordbok. Det gjelder vel i grunnen uansett målform, uansett språk. Ordbok er en fin oppfinnelse.

Sier jeg ofte når jeg ringer til kjæresten eller mora mi eller dattera mi. Ikke at jeg er noen “bare”, men bare det at det ikke er noen andre, noen de må skjerpe seg for å snakke med. Da kan de slappe av, liksom, for det er bare meg.

Sånn er det med denne bloggen også.

Etter å ha holdt hus inne på forfatterbloggen i et drøyt års tid, merker jeg at jeg kunne tenke meg å være selvstendig. Denne bloggen er et forsøk på det. Jeg har forsøkt tidligere. Virkelig. Både på wordpress og blogger. Det blir liksom ikke noe sus over det. Jeg prøver altså igjen. Med dette.

Mens jeg pleier mine og datterens betente mandler, og ellers føler meg snytt, siden jeg egentlig skulle vært på Smashing Pumpkins-konsert i dag. De spiller sikkert bare nye låter likevel. Det blir sikkert ikke noe trivelig likevel. Så trangt og fælt som det er på konsert. Og at det alltid står en mann på 2 meter og skygger for utsikten. Og at det piper i ørene etterpå.

Nei. Mye bedre å være hjemme og ha bomull i hodet og grus i halsen og lage ny blogg med sus over. Mye bedre!

Velkommen hit. Eller. Det er vel meg som er ny her….

mgs