En vinterdag i 1994 ringte min venninne Hege, og ville at jeg skulle møte henne på den eneste cafeen i Drammen det var aktuelt å besøke på den tiden, Picasso. Det må ha vært helg, og jeg må ha vært hjemme på besøk, for jeg vet at jeg bodde i Oslo og leste til forberedende ved Universitetet i Oslo, store Blindern, der jeg mildest talt følte meg liten i de store auditoriene, og fant trøst i noen stjålne blikk fra og til en fyr som satt ved siden av meg på filosofiforelesningene. Kanskje det var derfor jeg ikke fikk laud engang i filosofihistorie, mens jeg snek meg opp på ett-tallet i logikk (hvis A, så B et cetera). Det kan være det samme.
Jeg kalte ham “smilegutten” i dagboken min, som forøvrig fortsatt er pinefull lesning. Jeg var en ung kvinne uten filter. Jeg gikk hver nye dag i møte med et forventningsfullt hjerte som pumpet meg gjennom usikkerheten, drømmene, håpene, melankoliene (jeg var veldig opptatt av Edvard Munch), kort sagt: de store følelsene. “Smilegutten” gjør seg fremdeles fortjent til kallenavnet sitt. Jeg kjenner ham ikke, men han er vokalist i et band hvis musikk fremdeles får både magen og dansefoten til å smile. Digresjon, selvsagt, men, som nevnt i kommentarfeltet til Hertugen; det er omveiene som gir teksten mening.
Det var sikkert kaldt, og snøen knitret sikkert under føttene da jeg gikk med danseskritt (sannsynligvis) mot cafeen for å drikke te fra store kopper og diskutere kunsten og litteraturen og livet og havet og så videre. Venninnen min skulle reise til et kunstnerkollektiv utenfor Barcelona, og hun hadde med en avskjedspresang. “Jeg har lest en fantastisk bok”, sa hun (hun var, og er sikkert, jeg vet ikke, for hun har bodd i Australia de siste ti årene, og jeg har sett henne en eller to ganger, en flittig bruker av superlativer). “Jeg fant et eksemplar til deg på antikvariatet”, sa hun, og fisket opp en grønn bok fra veska. Hun var rørt, og jeg var rørt, for hun og jeg var ganske forskjellige, men hadde funnet hverandre likevel, og nå skulle hun være borte i minst fire måneder, og det er lenge når man er utålmodig, og har møtt et annet menneske som, i likhet med en selv, lengter efter hendenes innside.
Boken var overveiende høystemt, og åpnet med en ditto lyrisk sekvens:
Min tid forlangte å se mitt pass og ta mine fingeravtrykk.
Men jeg hadde en skjult identitet.
Min tid kroppsvisiterte meg.
Den oppdaget ikke min ømhet.
*
Vil fremtidens ungdommer dyrke Jorden?
Vi er ikke forenet i lengselen efter døde planeter.
Vi er forenet i lengselen efter hendenes innside.
*
Denne bok bør leses to ganger.
Den har et budskap også.
-Og hvilket budskap! Jeg slukte den, og elsket den. Ikke på grunn av (for meg, på denne tiden) eksplisitte seksuelle beskrivelser, eller spenningen rundt at den, da den ble utgitt (i 1956), ble anmeldt til politiet, og sendte opphavsmannen gjennom en pirrende rettssak som kjente boken “utuktig”, og dømte forfatteren. Nei. Ikke derfor. Det fornærmet meg faktisk, for denne boken var så mye mer.
Den var skrevet til meg. Den handlet om meg, mine følelser, mine håp, mine drømmer, mine forventninger. Alt mitt tankegods, uttalt og uuttalt, fikk her sitt uttrykk i et høystemt språk og i hjerteskjærende handling. Jeg følte meg forstått og beskrevet. Det var en slags rus.
Boken heter Sangen om den røde rubin (som du sikkert har gjettet), og er skrevet av Agnar Mykle. Og all den tid man er norsklærer, og nærmer seg slutten av terminen, skal man nå, et drøyt tiår etter, presentere forfatteren og romanverket for den oppvoksende slekt.
I går luntet jeg opp på loftet og fant boken i hylla, ved siden av Lasso rundt fru Luna”. Hva har skjedd med meg? Hvem er jeg? Boken snakker ikke til meg lenger. Ikke på grunn av sine beskrivelser av mer eller mindre tilfeldig sex. Ikke på grunn av handlingen (ung mann starter på nytt etter å ha gått på en smell og skaffet seg en lausunge med en kvinne, begynner å studere, finner seg selv gjennom famling og fomling både seksuelt og sosialt). Neida. Disse elementene er greie nok. Men realisasjonen! -Språket! Uæææææææh!!!!
Det er stivt og oppstyltet. Det er sviske på sviske. Teksten er preget av generelle beskrivelser som ender opp i små aforismer, der heltens holdning til verden oppsummeres:
“Fins det noen levende mann som frivillig ville leve sin egen ungdom om igjen, hvis han ved en eller annen trolldom kunne få den tilbake? Nei. Dertil var den for bitter og maktesløs. Det eneste vi lengtet efter i ungdommen var å bli sterke, erfarne, kyndige, voksne, så vi ikke planløst og forgjeves skulle kaste våre skuldre mot verdens vegger. Sterke skulle vi bli, voksne skulle vi bli; da skulle vår vakling og vår kval være endt, da skulle vi finne hånden og døren, da skulle vi erobre stolthetens og skjønnhetens rike og vite med oss selv at vi var nådd frem.
Men det gikk ikke slik. Og en gang skal hver eneste mann på jord erkjenne, at det var i ungdommen han kunne gjort alt, men ikke gjorde det. En gang skal han erkjenne den bitreste av alle sannheter: at livet ikke kan leves om igjen; at ungdom er noe som bare unge mennesker har, og som bare gamle mennesker forstår å bruke”
Puh! Det er noe med den bydende tonen (sånn er det!!!). Det er noe med “alle” og “vi” (generaliseringen), det er noe med de suggererende gjentakelsene (STERKE skulle vi bli, VOKSNE skulle vi bli, ogsåvidere), det er noe med symbolene (som gjorde meg mo i knærne rundt tjueårsalderen). Hæ? “Hånden og døren”??? -Spar meg, tenker jeg nå.
Hva sier dette om meg? Min holdning til denne boken har gjennomgått en utvikling fra “haleluja” til “vik fra meg, satan”, på under femten år. Det kan selvsagt bety at jeg har mistet nærheten til litteraturen. At jeg har blitt kald, analyserende, formopptatt. At jeg nå, etter litteraturstudier, møter ethvert litterært verk med fnysende forutinntatthet, og at distanseringen har gjort mitt hamrende sviskehjerte til en bitteliten, tørr rosin.
En annen tolkning er at jeg faktisk fremdeles omtaler denne boken med lidenskap. Avsky er ikke en del av litterær analyse. Jeg går for den. Haleluja! Jeg er ikke en kald fisk!
(Dette innlegget er parallellpublisert på forfatterbloggen).
