Dersom noe av dere fremdeles roter rundt inne hos meg fra tid til annen, for kanskje å sjekke om jeg skulle ha kommet i skade for å skrive noe smart eller morsomt eller nerdete siden sist, har dere kansje lagt merke til de underlige firkantene som av og til dukker opp i stedet for de bildene som vi pleier å profilere oss med.

Hva i all verden er dette?

Forslag: barnehagevoksne (som datteren min kaller dem. De kan være både førskolelærre, assistenter, fagarbeidere og vikarer, om vi skal være arbeidspolitisk korrekte) prøver å ta over internett med sånne søkrystaller man pleier å klippe ut av papir ved å brette papiret og så klippe mønster rundt kantene, uten å klippe av for mye av brettesidene, for da faller det hele fra hverandre, og så klistrer man dem ofte opp i vinduet. For tre år siden (minst) klippet niåringen min (som da var seks) ut flerforldige slike, som hun festet i sytråd og hang over senga. Inne hos henne snør det hele året.

Hvorfor driver barnehagevoksne med dette?

Kanskje de er lei av å bli sett på som mennesker uten teknisk innsikt som ikke kan annet enn å steke vafler og såvidt pinnebrød, tørke snørr i alle regnbuens farger og spyle gummibukser rene med hageslanger. Nå er de lei. De vil være en del av den digitale virkeligheten. På sine egne premisser.

Kanskje.

Det er ikke så sannsynlig, men det er en mulighet, og en ting jeg har lært, er at noen ganger kan det være fint å holde flere muligheter åpne. Også de usannsynlige. Sannsynlighet er nemlig ikke alltid sannsynlig. 

Frem til 22. mai er Mary opptatt med følgende:

Retting av heldagsprøver og nynorsktekster

Skriving av jobbsøknader

Pussing av båt

Pussing av hus

Pussing av hage

(Jeg gjør oppmerksom på at Mary ikke er noe naturtalent når det kommer til villa)

Setting av standpunktkarakterer

Generell bekymring

Det betyr at de innlegg som måtte finne veien hit i dette tidsrommet vil enten være av overveiende overflatisk art, skjønnlitterær art (tekster fra min rikholdige skrivebordsskuff, som den forrige) eller (som denne) av en slik art at den ene og alene handler om hvorfor jeg ikke skriver.

Herrejemini.

Ha en flott mai måned alle sammen, i Wergelands ånd. 

Jeg valgte ikke livet. Jeg kom til verden under lykkelige omstendigheter, men jeg valgte ikke livet. Døden overrasket meg, slik den overrasker mange. De korte årene mellom fødsel og død var fremfor alt smertefulle. Ikke lykkelige, ikke ordinære.

Jeg var et flinkt barn. Snill, sa de, oppvakt. Jeg kunne lese allerede før jeg begynte på skolen, og jeg kunne salmeversene utenat mye fortere enn de andre, selv om jeg ikke brydde meg om salmer. Alltid freidig når du går, sang jeg lavt, uoppmerksomt, for meg selv på skoleveien. Veier Gud tør kjenne. I ranselen hadde jeg en nisteboks, lesebok, skrivebok, salmebok og regnebok.

Aldri redd for mørkets makt. Midtveis til skolen satte jeg meg på en bestemt stein og spiste en av de åtte brødskivene mor hadde smurt til meg. Egentlig var hun bestemoren min, men jeg kalte henne alltid mor.  Hun var blid og tykk og hadde et tynt lag med sirup under geitosten. Jeg pleide å sitte ved kjøkkenbordet med pus på fanget og se på henne når hun smurte nista mi. De tykke leggene som endte i et par tøfler. Jeg dinglet med bena. Hun sa ikke at jeg skulle slutte å dingle med bena.

Mamma, sa hun. Jeg har tenkt på noe. Det er sånn, men det er ikke sånn likevel. Ikkesant: når man er i busdag, er ikke én time lenge. Og hvis ikke én time er lenge, da er ikke to timer lenge heller. For to timer er jo bare én time lenger enn én time, som ikke er lenge, ikkesant. Skjønner?

(Jeg nikker)

Ja, fortsetter hun. Og da blir jo ikke fire timer lenge heller. Og ikke åtte. Og ikke seksten. Og ikke trettito. Og ikke sekstifire. Og ikke hundreogtjueåtte.

(Jeg legger ansiktet i forskrekkede folder)

Mamma! Det betyr at ingenting føles lenge når man er på bursdag.

Stemmer det, da? Sier jeg.

Neeeiii! Sier hun. Men det gjør jo liksom det likevel, da.

Det er greit de første par dagene. Man vet at det skal gjøre veldig vondt (verre enn å føde, sa en kollega), og at man må spise suppe noen dager.

Nå har det gått fem dager. Vanligvis, når man er sjuk, går det et par dager, og så kjenner man at man begynner å bli bedre. Slik er ikke dette. Tvert imot. Det blir verre. Jeg visste for eksempel det med mat. At det kan være vondt å spise. Men at det etterhvert skulle være vondt å le. Smile. Snakke. I det hele tatt åpne munnen.

Jeg skal ikke påstå at jeg sånn direkte er noen friskus, sånn ellers heller. Men når man ligger slik på sjette døgnet, og vet at dersom man prøver å reise seg, blir man svimmel, fordi man i grunnen ikke har spist stort på en ukes tid, så virker det veldig forlokkende med en tur i skog og mark. Det hjelper ikke at sola skinner på våren der ute, at en eller annen vårfugl synger. Det hjelper ikkei det hele tatt.

Jeg ligger her og drukner i dyner og puter. Jeg har en bøtte der jeg spytter ut det spyttet jeg ikke klarer å svelge. Halsen min smaker og stinker for jævlig, og er dekket av et hvitt, eller nei, lysegrønt, belegg som minner om mugg, slik at alt jeg spiser (selv sjokoladeisen) smaker dritt. Ja. Jeg synes synd på meg selv. Jeg vil ut! Jeg vil kunne smile! Jeg vil kunne snakke med noe som likner den stemmen jeg hadde før mandeloperasjonen.

Jada. Det er sikkert (helt sikkert) folk som har hatt, har, eller kommer til å få det verre enn meg. Det bryr jeg meg fint lite om, merker jeg. Man er seg selv nærmest, som det så selvinnlysende heter, og ja. Jeg er meg selv nærmest.

Kjære gud (man ber ofte i desperate situasjoner): dersom jeg noen gang får normal smak i munnen igjen, lover jeg å kun spise ekstremt god mat resten av livet. På forhånd takk.

Ja. Som regel serverer jeg mat og drikke, eventuelt dessert og kaker, eventuelt full pakke (som i alt det nevnte, ikke som i pizza grandiosa), når noe skal feires.

I dag har jeg fjernet mandlene og kjøpt frosne bær og frukt og yoghurt og kulturmelk og iskrem, slik at blenderen skal gå skikkelig varm de nærmeste dagene. Utvalget er stort, så du kan velge variant selv.

Hæ? Hva jeg feirer (sorry, jeg er på droger)? At marygoessolo-bloggen har hatt tusen lesere, vel. Siden den er så ny, og det er en sånn langsomblog ogsåvidere. Så.

(Klapper for meg selv)

Virkelig underlig.

Jeg satt på en terrasse med Ingvar Ambjørnsen og diskuterte noe. Gudene vet hva. Jeg husker ikke, for resten av drømmen var så merkverdig og skrekkelig, at samtalen mellom oss kom i bakgrunnen.

Vi satt og betraktet et lite ekorn som hoppet rundt i hagen utenfor terrassen, da Ingvar (jeg er på fornavn med de jeg drømmer om) sa; “jeg hadde fem meter (!) pinnsvin i hagen min i går”. Fem meter pinnsvin er mye. “Vent litt” sa han, og reiste seg og gikk bort til hekken. Der løftet han opp en piggete liten bylt, som han plasserte på gelenderet til terrassen. Det lille pinnsvinet stirret olmt på meg.

I mellomtiden hadde ekornet også hoppet opp på gelenderet. Det så fryktsomt på sin nye piggete kamerat, og pinnsvinet selv stirret på ekornet med et faretruende blikk, mens det beveget seg langsomt mot ham. Jeg begynte å ane uråd. Pinnsvinet hadde ikke gode hensikter. Virkelig ikke. Det så på meg med et triumferende blikk, som om det ville si “jeg skal nok ta rotta på ekorn-vennen din”.

Jeg begynte å bli stresset, og ville løfte ekornet vekk fra faren, men syntes det var for vemmelig på grunn av de lange klørne. Jeg forsøkte å få Ingvar til å gjøre det, men han var for opptatt med å snakke om noe jeg ikke fikk med meg. Da pinnsvinet var et par centimeter fra ekornet, som på dette tidspunktet sto lammet av skrekk og så på meg med et bønnfallende blikk, spratt jeg opp og fikk skubbet det ned på terrassegulvet.

Faren var dessverre kun midlertidig over. Pinnsvinet så på meg med et spørrende blikk, som om det ba om min tillatelse til å ta ekornet. “Neeei”! brølte jeg. Ingvar lot seg ikke merke med det. Han bablet ufortrødent videre. Pinnsvinet smilte et ondskapsfullt smil og satset og seilte gjennom luften, ned til ekornet. Ekornet hadde store, brune, skrekkslagne øyne, og lå som forstenet. “Hehehe” knegget pinnsvinet ondt, og før jeg fikk forhindret det, satte det tennene i hodet til ekornet.

Jeg våknet med et lite skrik, svett og jævlig, på sofaen.

Er det rart jeg begynner å lure?

Leselama gjorde meg oppmerksom på at jeg i mitt forrige innlegg kan assosieres med svenske syngedamer. Ikke at jeg har noe imot dem, men i og med at jeg er i ferd med å utdanne meg til adjunkt, at jeg er blond (se profilbilde), og at jeg er svak for allsang, må jeg passe på imaget mitt, så det ikke blir for pusete.

Jeg er tøff! Tøff, sier jeg!!!

-Beinhard!!!!

Alt går jo så fort her i verden, hører jeg folk sier, og i den anledning har jeg opprettet en blogg (denne) som taler Roma midt imot. Jeg har alltid ønsket å være en rebell, og nå ser det ut til at jeg endelig har kommet ut av rebellskapet. Dette er en protestblogg. En blogg som motsetter seg samfunnets mas og jag, som lever etter sin egen late rytme, som holder seg for god til å spy ut meningsløsheter i tide og utide.

Det er om lag tjue dager siden jeg postet her forrige gang. De få leserne mine ser kanskje for seg at det er fordi jeg er inne i en tørkeperiode. Fordi jeg ikke har noe å skrive verken bort eller hjem om. Fordi jeg er opptatt med virkeligheten på en eller annen måte. Slik er det altså ikke. Dette er en langsomblogg som motsetter seg.

Sjelden posting er altså knyttet til en ideologisk tanke.

-Marygoessolo: en ideologisk blogg.