På vegne av Mary
mai 7, 2008
Frem til 22. mai er Mary opptatt med følgende:
Retting av heldagsprøver og nynorsktekster
Skriving av jobbsøknader
Pussing av båt
Pussing av hus
Pussing av hage
(Jeg gjør oppmerksom på at Mary ikke er noe naturtalent når det kommer til villa)
Setting av standpunktkarakterer
Generell bekymring
Det betyr at de innlegg som måtte finne veien hit i dette tidsrommet vil enten være av overveiende overflatisk art, skjønnlitterær art (tekster fra min rikholdige skrivebordsskuff, som den forrige) eller (som denne) av en slik art at den ene og alene handler om hvorfor jeg ikke skriver.
Herrejemini.
Ha en flott mai måned alle sammen, i Wergelands ånd.
Pappa, vol. I
mai 2, 2008
Jeg valgte ikke livet. Jeg kom til verden under lykkelige omstendigheter, men jeg valgte ikke livet. Døden overrasket meg, slik den overrasker mange. De korte årene mellom fødsel og død var fremfor alt smertefulle. Ikke lykkelige, ikke ordinære.
Jeg var et flinkt barn. Snill, sa de, oppvakt. Jeg kunne lese allerede før jeg begynte på skolen, og jeg kunne salmeversene utenat mye fortere enn de andre, selv om jeg ikke brydde meg om salmer. Alltid freidig når du går, sang jeg lavt, uoppmerksomt, for meg selv på skoleveien. Veier Gud tør kjenne. I ranselen hadde jeg en nisteboks, lesebok, skrivebok, salmebok og regnebok.
Aldri redd for mørkets makt. Midtveis til skolen satte jeg meg på en bestemt stein og spiste en av de åtte brødskivene mor hadde smurt til meg. Egentlig var hun bestemoren min, men jeg kalte henne alltid mor. Hun var blid og tykk og hadde et tynt lag med sirup under geitosten. Jeg pleide å sitte ved kjøkkenbordet med pus på fanget og se på henne når hun smurte nista mi. De tykke leggene som endte i et par tøfler. Jeg dinglet med bena. Hun sa ikke at jeg skulle slutte å dingle med bena.
Øvelse i logikk for niåring
april 18, 2008
Mamma, sa hun. Jeg har tenkt på noe. Det er sånn, men det er ikke sånn likevel. Ikkesant: når man er i busdag, er ikke én time lenge. Og hvis ikke én time er lenge, da er ikke to timer lenge heller. For to timer er jo bare én time lenger enn én time, som ikke er lenge, ikkesant. Skjønner?
(Jeg nikker)
Ja, fortsetter hun. Og da blir jo ikke fire timer lenge heller. Og ikke åtte. Og ikke seksten. Og ikke trettito. Og ikke sekstifire. Og ikke hundreogtjueåtte.
(Jeg legger ansiktet i forskrekkede folder)
Mamma! Det betyr at ingenting føles lenge når man er på bursdag.
Stemmer det, da? Sier jeg.
Neeeiii! Sier hun. Men det gjør jo liksom det likevel, da.
Litteratur og lidenskap
april 17, 2008
En vinterdag i 1994 ringte min venninne Hege, og ville at jeg skulle møte henne på den eneste cafeen i Drammen det var aktuelt å besøke på den tiden, Picasso. Det må ha vært helg, og jeg må ha vært hjemme på besøk, for jeg vet at jeg bodde i Oslo og leste til forberedende ved Universitetet i Oslo, store Blindern, der jeg mildest talt følte meg liten i de store auditoriene, og fant trøst i noen stjålne blikk fra og til en fyr som satt ved siden av meg på filosofiforelesningene. Kanskje det var derfor jeg ikke fikk laud engang i filosofihistorie, mens jeg snek meg opp på ett-tallet i logikk (hvis A, så B et cetera). Det kan være det samme.
Jeg kalte ham “smilegutten” i dagboken min, som forøvrig fortsatt er pinefull lesning. Jeg var en ung kvinne uten filter. Jeg gikk hver nye dag i møte med et forventningsfullt hjerte som pumpet meg gjennom usikkerheten, drømmene, håpene, melankoliene (jeg var veldig opptatt av Edvard Munch), kort sagt: de store følelsene. “Smilegutten” gjør seg fremdeles fortjent til kallenavnet sitt. Jeg kjenner ham ikke, men han er vokalist i et band hvis musikk fremdeles får både magen og dansefoten til å smile. Digresjon, selvsagt, men, som nevnt i kommentarfeltet til Hertugen; det er omveiene som gir teksten mening.
Det var sikkert kaldt, og snøen knitret sikkert under føttene da jeg gikk med danseskritt (sannsynligvis) mot cafeen for å drikke te fra store kopper og diskutere kunsten og litteraturen og livet og havet og så videre. Venninnen min skulle reise til et kunstnerkollektiv utenfor Barcelona, og hun hadde med en avskjedspresang. “Jeg har lest en fantastisk bok”, sa hun (hun var, og er sikkert, jeg vet ikke, for hun har bodd i Australia de siste ti årene, og jeg har sett henne en eller to ganger, en flittig bruker av superlativer). “Jeg fant et eksemplar til deg på antikvariatet”, sa hun, og fisket opp en grønn bok fra veska. Hun var rørt, og jeg var rørt, for hun og jeg var ganske forskjellige, men hadde funnet hverandre likevel, og nå skulle hun være borte i minst fire måneder, og det er lenge når man er utålmodig, og har møtt et annet menneske som, i likhet med en selv, lengter efter hendenes innside.
Boken var overveiende høystemt, og åpnet med en ditto lyrisk sekvens:
Min tid forlangte å se mitt pass og ta mine fingeravtrykk.
Men jeg hadde en skjult identitet.
Min tid kroppsvisiterte meg.
Den oppdaget ikke min ømhet.
*
Vil fremtidens ungdommer dyrke Jorden?
Vi er ikke forenet i lengselen efter døde planeter.
Vi er forenet i lengselen efter hendenes innside.
*
Denne bok bør leses to ganger.
Den har et budskap også.
-Og hvilket budskap! Jeg slukte den, og elsket den. Ikke på grunn av (for meg, på denne tiden) eksplisitte seksuelle beskrivelser, eller spenningen rundt at den, da den ble utgitt (i 1956), ble anmeldt til politiet, og sendte opphavsmannen gjennom en pirrende rettssak som kjente boken “utuktig”, og dømte forfatteren. Nei. Ikke derfor. Det fornærmet meg faktisk, for denne boken var så mye mer.
Den var skrevet til meg. Den handlet om meg, mine følelser, mine håp, mine drømmer, mine forventninger. Alt mitt tankegods, uttalt og uuttalt, fikk her sitt uttrykk i et høystemt språk og i hjerteskjærende handling. Jeg følte meg forstått og beskrevet. Det var en slags rus.
Boken heter Sangen om den røde rubin (som du sikkert har gjettet), og er skrevet av Agnar Mykle. Og all den tid man er norsklærer, og nærmer seg slutten av terminen, skal man nå, et drøyt tiår etter, presentere forfatteren og romanverket for den oppvoksende slekt.
I går luntet jeg opp på loftet og fant boken i hylla, ved siden av Lasso rundt fru Luna”. Hva har skjedd med meg? Hvem er jeg? Boken snakker ikke til meg lenger. Ikke på grunn av sine beskrivelser av mer eller mindre tilfeldig sex. Ikke på grunn av handlingen (ung mann starter på nytt etter å ha gått på en smell og skaffet seg en lausunge med en kvinne, begynner å studere, finner seg selv gjennom famling og fomling både seksuelt og sosialt). Neida. Disse elementene er greie nok. Men realisasjonen! -Språket! Uæææææææh!!!!
Det er stivt og oppstyltet. Det er sviske på sviske. Teksten er preget av generelle beskrivelser som ender opp i små aforismer, der heltens holdning til verden oppsummeres:
“Fins det noen levende mann som frivillig ville leve sin egen ungdom om igjen, hvis han ved en eller annen trolldom kunne få den tilbake? Nei. Dertil var den for bitter og maktesløs. Det eneste vi lengtet efter i ungdommen var å bli sterke, erfarne, kyndige, voksne, så vi ikke planløst og forgjeves skulle kaste våre skuldre mot verdens vegger. Sterke skulle vi bli, voksne skulle vi bli; da skulle vår vakling og vår kval være endt, da skulle vi finne hånden og døren, da skulle vi erobre stolthetens og skjønnhetens rike og vite med oss selv at vi var nådd frem.
Men det gikk ikke slik. Og en gang skal hver eneste mann på jord erkjenne, at det var i ungdommen han kunne gjort alt, men ikke gjorde det. En gang skal han erkjenne den bitreste av alle sannheter: at livet ikke kan leves om igjen; at ungdom er noe som bare unge mennesker har, og som bare gamle mennesker forstår å bruke”
Puh! Det er noe med den bydende tonen (sånn er det!!!). Det er noe med “alle” og “vi” (generaliseringen), det er noe med de suggererende gjentakelsene (STERKE skulle vi bli, VOKSNE skulle vi bli, ogsåvidere), det er noe med symbolene (som gjorde meg mo i knærne rundt tjueårsalderen). Hæ? “Hånden og døren”??? -Spar meg, tenker jeg nå.
Hva sier dette om meg? Min holdning til denne boken har gjennomgått en utvikling fra “haleluja” til “vik fra meg, satan”, på under femten år. Det kan selvsagt bety at jeg har mistet nærheten til litteraturen. At jeg har blitt kald, analyserende, formopptatt. At jeg nå, etter litteraturstudier, møter ethvert litterært verk med fnysende forutinntatthet, og at distanseringen har gjort mitt hamrende sviskehjerte til en bitteliten, tørr rosin.
En annen tolkning er at jeg faktisk fremdeles omtaler denne boken med lidenskap. Avsky er ikke en del av litterær analyse. Jeg går for den. Haleluja! Jeg er ikke en kald fisk!
(Dette innlegget er parallellpublisert på forfatterbloggen).
Smoothies til alle!
april 9, 2008
Ja. Som regel serverer jeg mat og drikke, eventuelt dessert og kaker, eventuelt full pakke (som i alt det nevnte, ikke som i pizza grandiosa), når noe skal feires.
I dag har jeg fjernet mandlene og kjøpt frosne bær og frukt og yoghurt og kulturmelk og iskrem, slik at blenderen skal gå skikkelig varm de nærmeste dagene. Utvalget er stort, så du kan velge variant selv.
Hæ? Hva jeg feirer (sorry, jeg er på droger)? At marygoessolo-bloggen har hatt tusen lesere, vel. Siden den er så ny, og det er en sånn langsomblog ogsåvidere. Så.
(Klapper for meg selv)
Virkelig underlig.
Jeg satt på en terrasse med Ingvar Ambjørnsen og diskuterte noe. Gudene vet hva. Jeg husker ikke, for resten av drømmen var så merkverdig og skrekkelig, at samtalen mellom oss kom i bakgrunnen.
Vi satt og betraktet et lite ekorn som hoppet rundt i hagen utenfor terrassen, da Ingvar (jeg er på fornavn med de jeg drømmer om) sa; “jeg hadde fem meter (!) pinnsvin i hagen min i går”. Fem meter pinnsvin er mye. “Vent litt” sa han, og reiste seg og gikk bort til hekken. Der løftet han opp en piggete liten bylt, som han plasserte på gelenderet til terrassen. Det lille pinnsvinet stirret olmt på meg.
I mellomtiden hadde ekornet også hoppet opp på gelenderet. Det så fryktsomt på sin nye piggete kamerat, og pinnsvinet selv stirret på ekornet med et faretruende blikk, mens det beveget seg langsomt mot ham. Jeg begynte å ane uråd. Pinnsvinet hadde ikke gode hensikter. Virkelig ikke. Det så på meg med et triumferende blikk, som om det ville si “jeg skal nok ta rotta på ekorn-vennen din”.
Jeg begynte å bli stresset, og ville løfte ekornet vekk fra faren, men syntes det var for vemmelig på grunn av de lange klørne. Jeg forsøkte å få Ingvar til å gjøre det, men han var for opptatt med å snakke om noe jeg ikke fikk med meg. Da pinnsvinet var et par centimeter fra ekornet, som på dette tidspunktet sto lammet av skrekk og så på meg med et bønnfallende blikk, spratt jeg opp og fikk skubbet det ned på terrassegulvet.
Faren var dessverre kun midlertidig over. Pinnsvinet så på meg med et spørrende blikk, som om det ba om min tillatelse til å ta ekornet. “Neeei”! brølte jeg. Ingvar lot seg ikke merke med det. Han bablet ufortrødent videre. Pinnsvinet smilte et ondskapsfullt smil og satset og seilte gjennom luften, ned til ekornet. Ekornet hadde store, brune, skrekkslagne øyne, og lå som forstenet. “Hehehe” knegget pinnsvinet ondt, og før jeg fikk forhindret det, satte det tennene i hodet til ekornet.
Jeg våknet med et lite skrik, svett og jævlig, på sofaen.
Er det rart jeg begynner å lure?
Hjelp!
april 1, 2008
Leselama gjorde meg oppmerksom på at jeg i mitt forrige innlegg kan assosieres med svenske syngedamer. Ikke at jeg har noe imot dem, men i og med at jeg er i ferd med å utdanne meg til adjunkt, at jeg er blond (se profilbilde), og at jeg er svak for allsang, må jeg passe på imaget mitt, så det ikke blir for pusete.
Jeg er tøff! Tøff, sier jeg!!!
-Beinhard!!!!
Langsombloggen
mars 30, 2008
Alt går jo så fort her i verden, hører jeg folk sier, og i den anledning har jeg opprettet en blogg (denne) som taler Roma midt imot. Jeg har alltid ønsket å være en rebell, og nå ser det ut til at jeg endelig har kommet ut av rebellskapet. Dette er en protestblogg. En blogg som motsetter seg samfunnets mas og jag, som lever etter sin egen late rytme, som holder seg for god til å spy ut meningsløsheter i tide og utide.
Det er om lag tjue dager siden jeg postet her forrige gang. De få leserne mine ser kanskje for seg at det er fordi jeg er inne i en tørkeperiode. Fordi jeg ikke har noe å skrive verken bort eller hjem om. Fordi jeg er opptatt med virkeligheten på en eller annen måte. Slik er det altså ikke. Dette er en langsomblogg som motsetter seg.
Sjelden posting er altså knyttet til en ideologisk tanke.
-Marygoessolo: en ideologisk blogg.
