Søndag; fløte i morgenkaffen.

I går følte jeg meg gammel. Det er ikke derfor jeg har fløte i søndagsmorgenkaffen i dag. Jeg pleier å ha det. Dessuten drikker jeg fra en kardemommebykopp, så veien fra rallende olding til skrålende femåring er åpenbart kort.

Gammel i betydningen; sånn. Nå har jeg gjort det jeg skulle. Noen vage planer om (enda) høyere utdanning teller ikke. Jeg er ferdig lærer, ferdig med graviditeter, om ikke lenge er jeg ferdig med spebarn, bleiebarn, barnehagebarn, barneskolebarn, tenåringsbarn, barn i huset, legoklosser på stuegulvet, tægging på hjørnebordet, henting av vannglass, vasking av ansiktsmaling, tørking av tårer, det vil si barnas, jeg kommer vel til å sippe en del sjøl når yngstejenta forlater redet. Som er omtrent atten år til. Så jeg kan vel slappe av noen år ennå. Men du veit, når man begynner å tenke sånn; aiaiai, som tida flyr, så er man i prinsippet en olding i sjelen…. Jeg var ikke helt klar for det ennå. Håper det går over snart. Rynker har jeg også fått. Og nye superhyggelige naboer som jeg tenkte; de er fine å ha her, de vil  jeg bli kjent med (underforstått, de er omtrent som oss både i sinn og skinn, og like barn osv), og det blir jeg sikkert også, for alder teller ikke så mye. Jeg kvapp likevel til, da hun sa hun var sju år yngre enn meg. Det er ikke så mye nå, men det betyr for eksempel at hun var fire år da jeg fikk mitt første tungekyss. Nå har jeg til gode å få mitt første lårhalsbrudd, min første rutinemessige mammografitime.

Er det rart jeg vil ha fløte?