I bilen hjem fra jobben:

I bilen hjem fra jobben har mannen og jeg ofte noen rare samtaler. Veldig rare, i grunnen. Det er sikkert mest meg som synes det, men nå som jeg tenker over det, fortoner samtalene seg nesten alltid som den i dag.

Først setter jeg meg inn i bilen og er sliten. Man er litt sliten etter en dag på jobb generelt, men ekstra nå, siden jeg er i praksis, og skal være lærer sammen med medstudenter og hele tiden reflektere over alt jeg gjør. Det er ekstremt fint, men også veldig slitsomt. Altså. Sliten dame i bil. Hodet fullt av proksimale soner og vurdering som tilpasning og alt det der.

Det pleier å være stille fra byen til litt over kanalbrua. Maks ti minutter. Da har jeg hatt tid til å puste med magen, glo ut av vinduet, samt komme på alt det morsomme jeg eller noen andre (særlig noen andre, selvsagt, selv er jeg veldig alvorlig og fattet brorparten av tiden) har sagt eller gjort i løpet av dagen. Dette avstedkommer ofte en brø, høylydt latter fra undertegnedes side, som foruten å virke vekkende, også er egnet til å vekke sjåførens nysgjerrighet. Slik er i alle fall kommunikasjonskoden i bilen.

Han snur hodet mot meg og ser spørrende ut (som seg hør og bør). Jeg humrer litt til, for å understreke at dette synes jeg er skikkelig morsomt. Så forteller jeg. Det kan i prinsippet være hva som helst, bare det er av sosial art. Det jeg forteller, altså. Jeg forteller noe fra jobben av sosial art. Noe som har foregått mellom mennesker. Noe rart eller morsomt. Man skulle kanskje tro at det handlet om rare elever, men det gjør det som regel ikke. Det handler om kolleger i rare sosiale konstellasjoner. I dag om min medstudine som stilte et i sammenhengen ubetimelig spørsmål til vår i sammenhengen (og ellers) svært sammenhengende veileder (“Du? Liker du rødvin?”), hvorpå medstudine nummer to knegger høylydt og brøler; skal du skjenke ham full nå, så du kan fri?, hvorpå den sammenhengende og samvittighetsfulle og flinke og på alle måter dugelige veileder svarer et noe rådvilt “tja”, og sier noe om en kompis som heter Jameson.

Mestudine en ville selvsagt kun kartlegge vår veileders drikkevaner i avskjedsgaveøyemed, noe alle vel forsto, men likevel. Det oppsto noe. Litt morsomt. Som jeg fortalte til mannen i bilen før det ble litt stille i køen før Vrengen. Så kom jeg på at jeg sjelden hører noe om hva folk har sagt og gjort det han har oppholdt seg i løpet av dagen (skolebenken). Jeg ytrer meg i sakens anledning og ber ham vennligst være seg sitt samtaleansvar bevisst. Man skal da ikke bare komme her og tro at man kan slippe å dele hverdagen sin med sin passasjer og. Ja. Dame. Fortell noe gøy fra skolen da, vennen min?

At man aldri lærer. For sånn er det hver gang. Jeg forteller om sosiale tablåer som har utspilt seg, mens han forteller om hva han har lært på skolen i dag. Jeg har selvsagt en lang vei å gå før jeg kan kalle meg sivilingeniør, men jeg kan noe om asynkrone maskiner og rotorer og statorer og sørpol og nordpol og omdreininger i sekundet og hertz og materialvalg nå, som jeg ikke kunne for en time siden.

Ah! Hvilket pose- og sekk-liv!

m