Snøkrystallfirkanter, årsak og sannsynlighet.

Dersom noe av dere fremdeles roter rundt inne hos meg fra tid til annen, for kanskje å sjekke om jeg skulle ha kommet i skade for å skrive noe smart eller morsomt eller nerdete siden sist, har dere kansje lagt merke til de underlige firkantene som av og til dukker opp i stedet for de bildene som vi pleier å profilere oss med.

Hva i all verden er dette?

Forslag: barnehagevoksne (som datteren min kaller dem. De kan være både førskolelærre, assistenter, fagarbeidere og vikarer, om vi skal være arbeidspolitisk korrekte) prøver å ta over internett med sånne søkrystaller man pleier å klippe ut av papir ved å brette papiret og så klippe mønster rundt kantene, uten å klippe av for mye av brettesidene, for da faller det hele fra hverandre, og så klistrer man dem ofte opp i vinduet. For tre år siden (minst) klippet niåringen min (som da var seks) ut flerforldige slike, som hun festet i sytråd og hang over senga. Inne hos henne snør det hele året.

Hvorfor driver barnehagevoksne med dette?

Kanskje de er lei av å bli sett på som mennesker uten teknisk innsikt som ikke kan annet enn å steke vafler og såvidt pinnebrød, tørke snørr i alle regnbuens farger og spyle gummibukser rene med hageslanger. Nå er de lei. De vil være en del av den digitale virkeligheten. På sine egne premisser.

Kanskje.

Det er ikke så sannsynlig, men det er en mulighet, og en ting jeg har lært, er at noen ganger kan det være fint å holde flere muligheter åpne. Også de usannsynlige. Sannsynlighet er nemlig ikke alltid sannsynlig.