Marygoessolo

Jeg valgte ikke livet. Jeg kom til verden under lykkelige omstendigheter, men jeg valgte ikke livet. Døden overrasket meg, slik den overrasker mange. De korte årene mellom fødsel og død var fremfor alt smertefulle. Ikke lykkelige, ikke ordinære.

Jeg var et flinkt barn. Snill, sa de, oppvakt. Jeg kunne lese allerede før jeg begynte på skolen, og jeg kunne salmeversene utenat mye fortere enn de andre, selv om jeg ikke brydde meg om salmer. Alltid freidig når du går, sang jeg lavt, uoppmerksomt, for meg selv på skoleveien. Veier Gud tør kjenne. I ranselen hadde jeg en nisteboks, lesebok, skrivebok, salmebok og regnebok.

Aldri redd for mørkets makt. Midtveis til skolen satte jeg meg på en bestemt stein og spiste en av de åtte brødskivene mor hadde smurt til meg. Egentlig var hun bestemoren min, men jeg kalte henne alltid mor.  Hun var blid og tykk og hadde et tynt lag med sirup under geitosten. Jeg pleide å sitte ved kjøkkenbordet med pus på fanget og se på henne når hun smurte nista mi. De tykke leggene som endte i et par tøfler. Jeg dinglet med bena. Hun sa ikke at jeg skulle slutte å dingle med bena.