Selvmedlidenhetspost (du er advart)

Det er greit de første par dagene. Man vet at det skal gjøre veldig vondt (verre enn å føde, sa en kollega), og at man må spise suppe noen dager.

Nå har det gått fem dager. Vanligvis, når man er sjuk, går det et par dager, og så kjenner man at man begynner å bli bedre. Slik er ikke dette. Tvert imot. Det blir verre. Jeg visste for eksempel det med mat. At det kan være vondt å spise. Men at det etterhvert skulle være vondt å le. Smile. Snakke. I det hele tatt åpne munnen.

Jeg skal ikke påstå at jeg sånn direkte er noen friskus, sånn ellers heller. Men når man ligger slik på sjette døgnet, og vet at dersom man prøver å reise seg, blir man svimmel, fordi man i grunnen ikke har spist stort på en ukes tid, så virker det veldig forlokkende med en tur i skog og mark. Det hjelper ikke at sola skinner på våren der ute, at en eller annen vårfugl synger. Det hjelper ikkei det hele tatt.

Jeg ligger her og drukner i dyner og puter. Jeg har en bøtte der jeg spytter ut det spyttet jeg ikke klarer å svelge. Halsen min smaker og stinker for jævlig, og er dekket av et hvitt, eller nei, lysegrønt, belegg som minner om mugg, slik at alt jeg spiser (selv sjokoladeisen) smaker dritt. Ja. Jeg synes synd på meg selv. Jeg vil ut! Jeg vil kunne smile! Jeg vil kunne snakke med noe som likner den stemmen jeg hadde før mandeloperasjonen.

Jada. Det er sikkert (helt sikkert) folk som har hatt, har, eller kommer til å få det verre enn meg. Det bryr jeg meg fint lite om, merker jeg. Man er seg selv nærmest, som det så selvinnlysende heter, og ja. Jeg er meg selv nærmest.

Kjære gud (man ber ofte i desperate situasjoner): dersom jeg noen gang får normal smak i munnen igjen, lover jeg å kun spise ekstremt god mat resten av livet. På forhånd takk.