Søndag; fløte i morgenkaffen.

I går følte jeg meg gammel. Det er ikke derfor jeg har fløte i søndagsmorgenkaffen i dag. Jeg pleier å ha det. Dessuten drikker jeg fra en kardemommebykopp, så veien fra rallende olding til skrålende femåring er åpenbart kort.

Gammel i betydningen; sånn. Nå har jeg gjort det jeg skulle. Noen vage planer om (enda) høyere utdanning teller ikke. Jeg er ferdig lærer, ferdig med graviditeter, om ikke lenge er jeg ferdig med spebarn, bleiebarn, barnehagebarn, barneskolebarn, tenåringsbarn, barn i huset, legoklosser på stuegulvet, tægging på hjørnebordet, henting av vannglass, vasking av ansiktsmaling, tørking av tårer, det vil si barnas, jeg kommer vel til å sippe en del sjøl når yngstejenta forlater redet. Som er omtrent atten år til. Så jeg kan vel slappe av noen år ennå. Men du veit, når man begynner å tenke sånn; aiaiai, som tida flyr, så er man i prinsippet en olding i sjelen…. Jeg var ikke helt klar for det ennå. Håper det går over snart. Rynker har jeg også fått. Og nye superhyggelige naboer som jeg tenkte; de er fine å ha her, de vil  jeg bli kjent med (underforstått, de er omtrent som oss både i sinn og skinn, og like barn osv), og det blir jeg sikkert også, for alder teller ikke så mye. Jeg kvapp likevel til, da hun sa hun var sju år yngre enn meg. Det er ikke så mye nå, men det betyr for eksempel at hun var fire år da jeg fikk mitt første tungekyss. Nå har jeg til gode å få mitt første lårhalsbrudd, min første rutinemessige mammografitime.

Er det rart jeg vil ha fløte?

Noe å huske på for lærere:

At “elever” er mer. Nemlig folk med liv og historier. Som for eksempel kan være sånn at de ikke passer inn i det ordinære opplegget. Det kan til og med være sånn at det ser ut som om de ikke er interessert, at de er uintelligente, eller mindre begavede på en eller annen måte.

Mange finner det beklagelig at lærerrollen for tiden også innebærer å forsøke å sette seg i elevers sted. Også elever som ikke kommer til tiden, som kommer og går, som ikke løser de oppgavene de skulle, eller leverer de tingene de skulle. Vel. Slik er det. Vi skal det. Forsøke, i alle fall, selv om noen ganger har elever en bakgrunn som overgår våre verste mareritt. Da er det ikke lett, verken å se verden fra deres vinkel, eller i det hele tatt å nærme seg.

Men det er noe å huske på; hun som aldri kommer før lunsj, han som aldri trekker på smilebåndet, hun som aldri leverer noe, hun som stirrer tomt ut av vinduet når man spør om ikke Ivar Aasen i grunnen var på hennes side. Da skal man huske at hun kanskje har all grunn til å drite i nettopp det.

Rusten oppgaveskriver.

Jeg vet det bare er et drøyt år siden jeg gikk fra skolebenken til kateteret, men oppgaveskrivingsevnene mine er allerede betraktelig redusert. -Og jeg som skal vurdere andres slike evner. Vel.

I den praktiskpedagogiske utdanninga jeg tar (heretter ppu), har man, som ventelig er, praksis. Denne praksisen er jeg nå i ferd med å fullføre. Etter en slik periode med praksis (tre uker i Sandefjord), forventes det selvsagt at den flittige student produserer noen velvalgte og pensumrelaterte ord i sakens anledning. For at studentene ikke skal gå seg helt bort i de tusen sidene (de har jo bare minst en bachelorgrad fra før) har høyskolen og avdelingen for lærerutdanning rdnet det slik at vi slipper å velge vinkling på skriveriet selv. Vinklingen er “Tilpasset opplæring i praksis”.

Man kan gjespe og tenke at dette høres ut som Kristin Halvorsen på en dårlig valgkampdag (jeg innrømmer at jeg stemte på henne, og jeg synes hun gjør en ok finansminister, så det er ikke for å disse henne at jeg sier dette, men for å vise at jeg ikke er en selvhøytidelig sv-er selv om jeg er lærer). Det gjør kanskje det. Men jeg er altså satt til å skrive noe klokt og svært kort (en side sirka, da vi er tre på gruppa, og besvarelsen ikke skal overstide fire sider. Dere ser hvor lett jeg har for å fatte meg i korthet…

I morges, etter  ha fulgt jentunge nummer to i barnehagen, rigget jeg meg til med vannmugge, klementiner, te, IFA, bøker, penn og papir. Her skulle det jobbes effektivt. Jeg har også andre arbeidsoppgaver i kø. Vel. Her er et utdrag av de refuserte formuleringene så langt (den indre redaktøren er lei av pisspreiket mitt):

“Tilpasset opplæring er et prinsipp som har vært bærende i den norske skolen siden det herlige søttitallet” (Det er ikke sikkert faglærer likte søttitallet, men sannsynligvis, men likevel. Hva vil du med dette? Hiv det!)

“Man kan tilpasse opplæringen på ulike nivåer: lavmål, mellommål og høymål” (Nå tuller du, Marianne, dette er alvor, det er ikke noe å tulle med. Skjerp deg.)

“Mang en lektor har blitt grå i håret og fått sopp mellom tærne når hun tenker på at hun må tilpasse opplæringen” (Slutt!)

“Hæ? Skal alle tredve ha tilpasset opplæring? Jeg trodde det bare gjaldt dyslektikere, diagnostikere og utlendinger. Fanken. Jeg orker ikke å bli lærer likevel.” (Ta deg sammen, folk skjønner ikke at du kødder) 

“Begrepet tilpasset opplæring vil få ulikt innhold alt etter hvilket elev- og læringssyn man har. Tror man for eksempel at elever er akkurat som mus eller rotter eller murbygninger, noe som ifølge Imsen gjør at man vil vegre seg mot å i det hele tatt snakke om noe ukjent i klasserommet, vil tilpasset opplæring bety at videregående skole vil måtte få et helt nytt innhold for veldig mange. Hvis man derimot er av dem som tror på hjerneforskning og at kunnskap kan komme også ut av kaos, vil det kunne åpne for mer rot i fremstillingen av for eksempel hvordan man skal skrive en saktekstanalyse, noe man mest sannsynlig skal, ved hjelp av retoriske begreper.” (Nå blander du kortene!)

Så her er jeg. Klokka er ti over to, og jeg planlegger å skjerpe meg en times tid og se hva jeg kan få til. Jeg skal helt konkret skrive noe om utfordringer knyttet til å tilpasse undervisningen til såkalt faglig sterke elever. Man opplever ikke sjelden å miste dem fordi deres kunnskap ikke forutsettes i opplæringen. Det er selvfølgelig ikke så bra. Well, hey!

m

I bilen hjem fra jobben:

I bilen hjem fra jobben har mannen og jeg ofte noen rare samtaler. Veldig rare, i grunnen. Det er sikkert mest meg som synes det, men nå som jeg tenker over det, fortoner samtalene seg nesten alltid som den i dag.

Først setter jeg meg inn i bilen og er sliten. Man er litt sliten etter en dag på jobb generelt, men ekstra nå, siden jeg er i praksis, og skal være lærer sammen med medstudenter og hele tiden reflektere over alt jeg gjør. Det er ekstremt fint, men også veldig slitsomt. Altså. Sliten dame i bil. Hodet fullt av proksimale soner og vurdering som tilpasning og alt det der.

Det pleier å være stille fra byen til litt over kanalbrua. Maks ti minutter. Da har jeg hatt tid til å puste med magen, glo ut av vinduet, samt komme på alt det morsomme jeg eller noen andre (særlig noen andre, selvsagt, selv er jeg veldig alvorlig og fattet brorparten av tiden) har sagt eller gjort i løpet av dagen. Dette avstedkommer ofte en brø, høylydt latter fra undertegnedes side, som foruten å virke vekkende, også er egnet til å vekke sjåførens nysgjerrighet. Slik er i alle fall kommunikasjonskoden i bilen.

Han snur hodet mot meg og ser spørrende ut (som seg hør og bør). Jeg humrer litt til, for å understreke at dette synes jeg er skikkelig morsomt. Så forteller jeg. Det kan i prinsippet være hva som helst, bare det er av sosial art. Det jeg forteller, altså. Jeg forteller noe fra jobben av sosial art. Noe som har foregått mellom mennesker. Noe rart eller morsomt. Man skulle kanskje tro at det handlet om rare elever, men det gjør det som regel ikke. Det handler om kolleger i rare sosiale konstellasjoner. I dag om min medstudine som stilte et i sammenhengen ubetimelig spørsmål til vår i sammenhengen (og ellers) svært sammenhengende veileder (“Du? Liker du rødvin?”), hvorpå medstudine nummer to knegger høylydt og brøler; skal du skjenke ham full nå, så du kan fri?, hvorpå den sammenhengende og samvittighetsfulle og flinke og på alle måter dugelige veileder svarer et noe rådvilt “tja”, og sier noe om en kompis som heter Jameson.

Mestudine en ville selvsagt kun kartlegge vår veileders drikkevaner i avskjedsgaveøyemed, noe alle vel forsto, men likevel. Det oppsto noe. Litt morsomt. Som jeg fortalte til mannen i bilen før det ble litt stille i køen før Vrengen. Så kom jeg på at jeg sjelden hører noe om hva folk har sagt og gjort det han har oppholdt seg i løpet av dagen (skolebenken). Jeg ytrer meg i sakens anledning og ber ham vennligst være seg sitt samtaleansvar bevisst. Man skal da ikke bare komme her og tro at man kan slippe å dele hverdagen sin med sin passasjer og. Ja. Dame. Fortell noe gøy fra skolen da, vennen min?

At man aldri lærer. For sånn er det hver gang. Jeg forteller om sosiale tablåer som har utspilt seg, mens han forteller om hva han har lært på skolen i dag. Jeg har selvsagt en lang vei å gå før jeg kan kalle meg sivilingeniør, men jeg kan noe om asynkrone maskiner og rotorer og statorer og sørpol og nordpol og omdreininger i sekundet og hertz og materialvalg nå, som jeg ikke kunne for en time siden.

Ah! Hvilket pose- og sekk-liv!

m

Man føler seg litt dum (og sur på seg selv) når…

femåringen kommer tassende i tigerbadekåpe og tigertøfler og holder frem en tom teposepakke og spør om jeg vil prøve å trekke en penge, hvorpå man svarer jo, er det penger oppi her, altså, hvorpå hun setter de mørkeblå øynene i en og nikker overbevisende. Man trekker opp en utklippet kartongbit som ifølge lekens skaper ikke er en penge, men et kakestykke, og man må innrømme for seg selv at det likner en sektor, mens man åndsfraværende kiler spissen av sektoren inn mellom fortennene idet man fortsetter å prøve lykken.

Og når man endelig har klart å trekke en penge, og kjenner at man har noe mellom fortennene, nemlig et kakestukke av kartong, som man vil trekke ut, bare for å oppdage at halve kakestykket fremdeles sitter mellom tennene.

Og det er umulig å få kartongdriten ut. Og man pirker med neglene mens man febrilsk leter etter tannpirkerne og vagt erindrer at niåringen knabbet med seg tanntråden da hun dro til Oslo fredag.

Jeg hater å ha saker og ting mellom tenna*’

 

*Dersom noen skulle forledes til å tro at denne posten skulle ha noen dobbel bunn, men ikke helt klarer å finne ut av det, kan jeg berolige dem med at en slik (dobbel bunn) finnes ikke. Jeg har papp mellom tenna, noe som sannsynligvis må skyldes papp mellom øra.

Kompetanseheving, også kalt “bim, bam, bom”.

I går var jeg tilstede på et såkalt “inspirasjonsseminar”. Om ikt som verktøy i undervisningen.

“Det er jo litt skummelt, da, sa første foredragsholder ut, Arne Olav Nygård (? husker ikke navnet helt, plutselig, sitter ved pulten min på jobb, orker ikke å sjekke det opp. Nevermind. Stipendiat i noe som hadde med digitale tekster å gjøre v universitetet i Stavanger). Man kan bli mistenksom av slikt. I tillegg snakket han lavt på den sørvestlandsdialekten. Foredreget varte i to timer. Det var glimrende!

Problemet oppstår når resten av seminaret kun er egnet til å demotivere.

Neste kvinne ut, var en bibliotekar som skulle snakke om kildekritikk og kildehenvisning. Vel. Når hun mener at google-treff på bibliotekkataloger må defineres som “støy”, detter jeg av lasset. Hun viser dessuten til et par horrible eksempler på hvr feilinformerte ungdommer kan bli dersom de leter etter informasjon på nett. Altså: de bør heller søke all sin kunnskap i bokhyllene.

Sistemann ut var selv lærer i videregående, og skulle forelese om bruk av dataspill i unervisningen. Han startet med å bruke den første timen på å gjennomgå et par spill han hadde testet ut, og som han mente ikke fungerte. -Eliminasjonsmetoden, altså. Han kompletterte det hele med å vise oss ulike spillprinsipper, hvorav ingen av eksemplene heller turde være egnet til klasseromsbruk. Det beste med foredraget var at vi fikk lov å leke “stein, saks, papir” med naboen i et par minutter. Eller “bim, bam, bom,” som han og hans venner kalte det.  

Dette, mine venner, er gode eksempler på det man så fint kaller kompetanseheving i skolen.  Det er godt vi ikke har bedre ting å gjøre (ironi).

Mary deler av sin rike livsvisdom i påstands form:

“Det er bedre å være nydelig i virkeligheten [enn på bilder]“

[illustrerende]

Jeg har tenkt

For eksempel at det er på tide å komme ut av skrivedvalen. Og at nå vet jeg ikke om jeg fikser å henge på forfatterbloggen lenger.

Så har jeg tenkt litt på at jeg har sluttet med å skrive, fordi jeg jobber så mye, og at ddet ikke nødvendigvis er så bra, så nå bestemmer jeg meg (herved) for å jobbe litt mindre. Det betyr ikke at jeg ikke må lese ferdig Rosmersholm eller lage ferdig opplegg om romantikken i løpet av helga, men det betyr at jeg ikke skal satse både liv, lemmer og annen skriving på det.

Og så elsker jeg lørdagsmorgener. Særlig nå, da jeg har latt være å stå imot et fristende tilbud om fem måneders morgenbladabbonement for prisen av tre, og kan drikke morgenkaffe og spise nøkkelost mens jeg leser om universitetsreformer og finanskriser og nye filmer og bøker. Og mannen er ute og trekker teiner. Og minstejenta har fått sjokolademelk og ser barnetv. Og sola skinner inn. Blant annet.

Ja, ja. Her er jeg, i alle fall. Velkommen innom.

Snøkrystallfirkanter, årsak og sannsynlighet.

Dersom noe av dere fremdeles roter rundt inne hos meg fra tid til annen, for kanskje å sjekke om jeg skulle ha kommet i skade for å skrive noe smart eller morsomt eller nerdete siden sist, har dere kansje lagt merke til de underlige firkantene som av og til dukker opp i stedet for de bildene som vi pleier å profilere oss med.

Hva i all verden er dette?

Forslag: barnehagevoksne (som datteren min kaller dem. De kan være både førskolelærre, assistenter, fagarbeidere og vikarer, om vi skal være arbeidspolitisk korrekte) prøver å ta over internett med sånne søkrystaller man pleier å klippe ut av papir ved å brette papiret og så klippe mønster rundt kantene, uten å klippe av for mye av brettesidene, for da faller det hele fra hverandre, og så klistrer man dem ofte opp i vinduet. For tre år siden (minst) klippet niåringen min (som da var seks) ut flerforldige slike, som hun festet i sytråd og hang over senga. Inne hos henne snør det hele året.

Hvorfor driver barnehagevoksne med dette?

Kanskje de er lei av å bli sett på som mennesker uten teknisk innsikt som ikke kan annet enn å steke vafler og såvidt pinnebrød, tørke snørr i alle regnbuens farger og spyle gummibukser rene med hageslanger. Nå er de lei. De vil være en del av den digitale virkeligheten. På sine egne premisser.

Kanskje.

Det er ikke så sannsynlig, men det er en mulighet, og en ting jeg har lært, er at noen ganger kan det være fint å holde flere muligheter åpne. Også de usannsynlige. Sannsynlighet er nemlig ikke alltid sannsynlig. 

På vegne av Mary

Frem til 22. mai er Mary opptatt med følgende:

Retting av heldagsprøver og nynorsktekster

Skriving av jobbsøknader

Pussing av båt

Pussing av hus

Pussing av hage

(Jeg gjør oppmerksom på at Mary ikke er noe naturtalent når det kommer til villa)

Setting av standpunktkarakterer

Generell bekymring

Det betyr at de innlegg som måtte finne veien hit i dette tidsrommet vil enten være av overveiende overflatisk art, skjønnlitterær art (tekster fra min rikholdige skrivebordsskuff, som den forrige) eller (som denne) av en slik art at den ene og alene handler om hvorfor jeg ikke skriver.

Herrejemini.

Ha en flott mai måned alle sammen, i Wergelands ånd.